A Comparative Study of Germination Ecology of Four Papaver Taxa

Background and Aims: Comparative studies of closely related taxa can increase understanding of adaptations and changes in seed dormancy and germination preferences in an evolutionary perspective. For such studies, a method to describe and compare the performance of taxa in a general way is needed. The germination ecology of four Papaver taxa was studied with the aim of describing and comparing their responses to different seasonal temperature regimes. Methods: Germination of Papaver argemone, P. rhoeas, P. dubium ssp. dubium and P. dubium ssp. lecoqii was investigated in three different artificial climates over 2.5 years. Seeds were collected in southern Sweden, and samples from different populations were used as replicates of taxa. Key Results: Despite substantial intra-taxa variation, there were clear taxon-specific responses. Most germination occurred in the warmest climate. In general, the warmer the climate the more germination occurred in autumn instead of spring. Papaver argemone, phylogenetically most distant from the others, was, in contrast to the other taxa, restricted to germinating only at lower temperatures. Conclusions: Seed dormancy and germination may be described by dormancy pattern, germination preferences and dormancy strength. The general dormancy pattern was a common feature for these taxa and therefore probably an evolutionary conservative character. Germination preferences varied between taxa, resulting in different temperature optima and intervals for germination, and dormancy strength was to some extent taxon-specific, but highly variable. The dormancy pattern explained how the taxa can perform as winter annuals in warmer climates, but mainly as summer annuals in colder climates. Hence, there is no need to interpret the within-taxon temporal differences in seedling emergence as local adaptations. In the field, an entire seed cohort will not germinate during a single season. Instead, emergence will be distributed over several seasons, regardless of local climate, weather and soil cultivation methods.The original article is: Laila M. Karlsson and Per Milberg, A Comparative Study of Germination Ecology of Four Papaver Taxa, 2007, Annals of Botany, (99), 935-946. http://dx.doi.org/10.1093/aob/mcm045

The Path of Internet Law: An Annotated Guide to Legal Landmarks

The evolution of the Internet has forever changed the legal landscape. The Internet is the world’s largest marketplace, copy machine, and instrumentality for committing crimes, torts, and infringing intellectual property. Justice Holmes’s classic essay on the path of the law drew upon six centuries of case reports and statutes. In less than twenty-five years, Internet law has created new legal dilemmas and challenges in accommodating new information technologies. Part I is a brief timeline of Internet case law and statutory developments for Internet-related intellectual property (IP) law. Part II describes some of the ways in which the Internet is redirecting the path of IP in a globalized information-based economy. Our broader point is that every branch of substantive and procedural law is adapting to the digital world. Part III is the functional equivalent of a GPS for locating the latest U.S. and foreign law resources to help lawyers, policymakers, academics and law students lost in cyberspace

Seed germination and seedling development ecology in world-wide populations of a circumboreal Tertiary relict

Ecological traits of the circumboreal plant Viburnum opulus were examined to improve understanding of the variation of populations occurring in the same biome but on different continents. Seedling development/emergence is shown to be highly similar but some degree of variation was present in other traits, among populations

The effect of past use of oral contraceptive on bone mineral density, bone biochemical markers and muscle strength in healthy pre and post menopausal women

<p>Abstract</p> <p>Background</p> <p>during adulthood, most studies have reported that oral contraceptive (OC) pills had neutral, or possibly beneficial effect on bone health. We proposed this study of pre and post menopausal women assessing BMD, bone biochemical markers and physical performance among OC past users and comparable women who have never use Ocs.</p> <p>Methods</p> <p>A cross-sectional study comparing the bone density, bone biochemical markers (osteocalcin, CTX) and three measures to assess physical performance: timed get-up-and-go test "TGUG", five-times-sit-to-stand test "5 TSTS" and 8-feet speed walk "8 FSW" of users and never users OC. We were recruited 210 women who used OC for at least 2 years with that of 200 nonusers was carried out in pre and postmenopausal women (24-86 years).</p> <p>Results</p> <p>when analysing the whole population, BMD and biochemical markers values were similar for Ocs past users and control subjects. However when analysing the subgroup of premenopausal women, there was a statistically significant difference between users and never-users in osteocalcin (15,5 ± 7 ng/ml vs 21,6 ± 9 ng/ml; p = 0,003) and CTX (0,30 ± 0,1 ng/ml vs 0,41 ± 0,2 ng/ml; p = 0,025). This difference persisted after adjustment for age, BMI, age at menarche and number of pregnancies. In contrast, in post menopausal women, there was no difference in bone biochemical markers between OC users and the control. On the other hand OC past users had a significant greater performance than did the never users group. And when analysing the physical performance tests by quartile OC duration we found a significant negative association between the three tests and the use of OC more than 10 years.</p> <p>Conclusion</p> <p>the funding show no evidence of a significant difference in BMD between Ocs users and never user control groups, a decrease in bone turn over in OC pre menopausal users and a greater physical performances in patients who used OC up than 10 years.</p

Effect of angiotensin-converting enzyme inhibitor and angiotensin receptor blocker initiation on organ support-free days in patients hospitalized with COVID-19

IMPORTANCE Overactivation of the renin-angiotensin system (RAS) may contribute to poor clinical outcomes in patients with COVID-19. Objective To determine whether angiotensin-converting enzyme (ACE) inhibitor or angiotensin receptor blocker (ARB) initiation improves outcomes in patients hospitalized for COVID-19. DESIGN, SETTING, AND PARTICIPANTS In an ongoing, adaptive platform randomized clinical trial, 721 critically ill and 58 non–critically ill hospitalized adults were randomized to receive an RAS inhibitor or control between March 16, 2021, and February 25, 2022, at 69 sites in 7 countries (final follow-up on June 1, 2022). INTERVENTIONS Patients were randomized to receive open-label initiation of an ACE inhibitor (n = 257), ARB (n = 248), ARB in combination with DMX-200 (a chemokine receptor-2 inhibitor; n = 10), or no RAS inhibitor (control; n = 264) for up to 10 days. MAIN OUTCOMES AND MEASURES The primary outcome was organ support–free days, a composite of hospital survival and days alive without cardiovascular or respiratory organ support through 21 days. The primary analysis was a bayesian cumulative logistic model. Odds ratios (ORs) greater than 1 represent improved outcomes. RESULTS On February 25, 2022, enrollment was discontinued due to safety concerns. Among 679 critically ill patients with available primary outcome data, the median age was 56 years and 239 participants (35.2%) were women. Median (IQR) organ support–free days among critically ill patients was 10 (–1 to 16) in the ACE inhibitor group (n = 231), 8 (–1 to 17) in the ARB group (n = 217), and 12 (0 to 17) in the control group (n = 231) (median adjusted odds ratios of 0.77 [95% bayesian credible interval, 0.58-1.06] for improvement for ACE inhibitor and 0.76 [95% credible interval, 0.56-1.05] for ARB compared with control). The posterior probabilities that ACE inhibitors and ARBs worsened organ support–free days compared with control were 94.9% and 95.4%, respectively. Hospital survival occurred in 166 of 231 critically ill participants (71.9%) in the ACE inhibitor group, 152 of 217 (70.0%) in the ARB group, and 182 of 231 (78.8%) in the control group (posterior probabilities that ACE inhibitor and ARB worsened hospital survival compared with control were 95.3% and 98.1%, respectively). CONCLUSIONS AND RELEVANCE In this trial, among critically ill adults with COVID-19, initiation of an ACE inhibitor or ARB did not improve, and likely worsened, clinical outcomes. TRIAL REGISTRATION ClinicalTrials.gov Identifier: NCT0273570

Improving indigenous knowledge of propagation for the development of Enset agriculture: promoting farmers’ adaptation capacity to climate change

In order to provide knowledge for enset agriculture, seed germination, seedling development and vegetative reproduction were studied to envisage improved cultivars by crossing and selection and to enhance onfarm practices by acknowledging and evaluating farmers’ indigenous knowledge. Seed set vary considerably for enset, and the factors influencing fruit and seed developments should be studied further. Seed germination vary between seed lots from different mother plants, and requires additional studies even though placing the seeds on moist sand gives some germination from most seed lots. There was informal information that corms buried for vegetative reproduction would rotten if manure was applied directly on them or if they were watered. However, these two treatments gave large and strong suckers. When the corm was split in smaller (about 1 dm3) pieces, emergence was quicker and total production was higher than if the corm was kept entire. However, if there is risk for extended drought, using an entire corm is preferred for its water holding capacity. In the case of complete absence or little precipitation, watering on buried corm is beneficial if water is accessible.Keywords/phrases: Conventional breeding, Seed germination, Seed morphology, Seedling, Vegetative propagatio

Elvemusling i Steinkjervassdragene: Status etter 30 år med Gyrodactylus salaris og flere forsøk på å utrydde lakseparasitten i Ogna og Figga

Larsen, B.M., Dunca E., Karlsson, S. & Saksgård, R. 2011. Elvemusling i Steinkjervassdragene: Status etter 30 år med Gyrodactylus salaris og flere forsøk på å utrydde lakseparasitten i Ogna og Figga. - NINA Rapport 730. 79 s. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris har indirekte påvirket bestanden av elvemusling i store deler av Steinkjervassdragene. Siden parasitten ble innført til Figga i 1977 og senere spredte seg til Ogna, har bestanden av laks blitt kraftig redusert. Da larvene til elvemusling er avhengig av å parasittere laks, har mangel på fisk medført redusert rekruttering til bestanden av elvemusling. I tillegg har rotenonbehandling i seks av de siste 18 årene medført fiskedød som har forsterket mangelen på vertsfisk. Det er gjennomført en undersøkelse av elvemuslingbestanden i Ogna og Figga i 2009. Det er undersøkt utbredelse og tetthet av muslinger samt rekruttering og alderssammensetning (leng-defordeling) i ulike deler av vassdragene med referanse til undersøkelser gjennomført på slutten av 1990-tallet. Elvemusling ble holdt i bur for å se på effekten av rotenonbehandlingene i 2008 og 2009. Noen viktige resultater fra undersøkelsen er: - Elvemusling er påvist i nær 60 km elvestrekning i Steinkjervassdragene. - Laks er viktigste vertsart for elvemuslingens larver på lakseførende strekning både i Ogna og Figga. I øvre del av Ogna (Skillegrind) derimot er ørret antatt å være primær-vert for muslingene. - Det er genetiske forskjeller mellom populasjonen av elvemusling i øvre del av Ogna (Skillegrind) sammenlignet med delpopulasjonene i midtre og nedre del av vassdraget (Hyllbrua, Brandsegg og Hornemann). Det er ingen genetisk forskjell mellom delpopulasjoner av elvemusling i Figga, og disse er samtidig nært beslektet med muslingpopulasjonene i nedre del av Ogna. - Produksjonen av laksunger gikk kraftig ned fra tidlig på 1980-tallet i Ogna og Figga på grunn av lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Utlegging av lakserogn og utsetting av laksyngel og ettårige laksunger ga imidlertid en betydelig økning i tetthet av laksunger i periodene 1994-1997 og 2003-2005. - I Ogna var det størst tetthet av elvemusling nedenfor Støafossen (nåværende lakseførende strekning), og tetthet og antall elvemusling økte fra 1999 til 2009 på grunn av høy nyrekruttering (flere sterke årsklasser). God rekruttering hos elvemusling sammenfalt med høy tetthet av laksunger. Dette medførte stor variasjon i årsklassestyrke hos elvemusling i Ogna nedenfor Støafossen. Til sammen 34 % av muslingene var 3-5 år gamle (årsklassene 2003-2005), og 21 % av muslingene var 11-13(-14) år gamle (årsklassene (1994)1995-1998). Om lag to tredeler av alle muslinger i Ogna nedenfor Støafossen var dermed yngre enn 30 år. I Ogna ovenfor Støafossen (Hyllbrua) ble det ikke på-vist rekruttering (eller rekrutteringen var vesentlig svakere enn forventet) i de siste 25-30 årene sannsynligvis på grunn av stengingen av lakseoppgang i Støafossen. - Det var størst tetthet av elvemusling i øvre del av Figga, og lavest nedenfor Lø (nåværende lakseførende strekning). Det var en sannsynlig nedgang i antall muslinger i Figga i løpet av perioden 1999-2009 på grunn av stengingen av lakseoppgang ved Lø. Det var varierende årsklassestyrke i Figga nedenfor fiskesperra ved Lø som i noen grad sammenfalt med høy tetthet av laksunger på grunn av utlegging av lakserogn eller ut-setting av laksyngel. Ovenfor fiskesperra i Figga derimot ble det ikke funnet muslinger mindre enn 50 mm. Dette indikerer en aldring av bestanden med liten eller ingen rekruttering. I Figga var 23-25 % av muslingene nedenfor fiskesperra yngre enn om lag 30 år. Ovenfor fiskesperra var tilsvarende andel bare 2-4 %. - Tilveksten til muslingene i lakseførende del av Ogna og Figga var høyere enn gjennom-snittet i de fleste muslingvassdrag. I Ogna var årlig tilvekst 6-8 mm i 5-10 års alder, mens den i Figga var 4-6 mm. Dette medfører at ti år gamle muslinger i Ogna og Figga var henholdsvis 51 og 42 mm lange

Elvemusling i Steinkjervassdragene: Status etter 30 år med Gyrodactylus salaris og flere forsøk på å utrydde lakseparasitten i Ogna og Figga

Larsen, B.M., Dunca E., Karlsson, S. & Saksgård, R. 2011. Elvemusling i Steinkjervassdragene: Status etter 30 år med Gyrodactylus salaris og flere forsøk på å utrydde lakseparasitten i Ogna og Figga. - NINA Rapport 730. 79 s. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris har indirekte påvirket bestanden av elvemusling i store deler av Steinkjervassdragene. Siden parasitten ble innført til Figga i 1977 og senere spredte seg til Ogna, har bestanden av laks blitt kraftig redusert. Da larvene til elvemusling er avhengig av å parasittere laks, har mangel på fisk medført redusert rekruttering til bestanden av elvemusling. I tillegg har rotenonbehandling i seks av de siste 18 årene medført fiskedød som har forsterket mangelen på vertsfisk. Det er gjennomført en undersøkelse av elvemuslingbestanden i Ogna og Figga i 2009. Det er undersøkt utbredelse og tetthet av muslinger samt rekruttering og alderssammensetning (leng-defordeling) i ulike deler av vassdragene med referanse til undersøkelser gjennomført på slutten av 1990-tallet. Elvemusling ble holdt i bur for å se på effekten av rotenonbehandlingene i 2008 og 2009. Noen viktige resultater fra undersøkelsen er: - Elvemusling er påvist i nær 60 km elvestrekning i Steinkjervassdragene. - Laks er viktigste vertsart for elvemuslingens larver på lakseførende strekning både i Ogna og Figga. I øvre del av Ogna (Skillegrind) derimot er ørret antatt å være primær-vert for muslingene. - Det er genetiske forskjeller mellom populasjonen av elvemusling i øvre del av Ogna (Skillegrind) sammenlignet med delpopulasjonene i midtre og nedre del av vassdraget (Hyllbrua, Brandsegg og Hornemann). Det er ingen genetisk forskjell mellom delpopulasjoner av elvemusling i Figga, og disse er samtidig nært beslektet med muslingpopulasjonene i nedre del av Ogna. - Produksjonen av laksunger gikk kraftig ned fra tidlig på 1980-tallet i Ogna og Figga på grunn av lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Utlegging av lakserogn og utsetting av laksyngel og ettårige laksunger ga imidlertid en betydelig økning i tetthet av laksunger i periodene 1994-1997 og 2003-2005. - I Ogna var det størst tetthet av elvemusling nedenfor Støafossen (nåværende lakseførende strekning), og tetthet og antall elvemusling økte fra 1999 til 2009 på grunn av høy nyrekruttering (flere sterke årsklasser). God rekruttering hos elvemusling sammenfalt med høy tetthet av laksunger. Dette medførte stor variasjon i årsklassestyrke hos elvemusling i Ogna nedenfor Støafossen. Til sammen 34 % av muslingene var 3-5 år gamle (årsklassene 2003-2005), og 21 % av muslingene var 11-13(-14) år gamle (årsklassene (1994)1995-1998). Om lag to tredeler av alle muslinger i Ogna nedenfor Støafossen var dermed yngre enn 30 år. I Ogna ovenfor Støafossen (Hyllbrua) ble det ikke på-vist rekruttering (eller rekrutteringen var vesentlig svakere enn forventet) i de siste 25-30 årene sannsynligvis på grunn av stengingen av lakseoppgang i Støafossen. - Det var størst tetthet av elvemusling i øvre del av Figga, og lavest nedenfor Lø (nåværende lakseførende strekning). Det var en sannsynlig nedgang i antall muslinger i Figga i løpet av perioden 1999-2009 på grunn av stengingen av lakseoppgang ved Lø. Det var varierende årsklassestyrke i Figga nedenfor fiskesperra ved Lø som i noen grad sammenfalt med høy tetthet av laksunger på grunn av utlegging av lakserogn eller ut-setting av laksyngel. Ovenfor fiskesperra i Figga derimot ble det ikke funnet muslinger mindre enn 50 mm. Dette indikerer en aldring av bestanden med liten eller ingen rekruttering. I Figga var 23-25 % av muslingene nedenfor fiskesperra yngre enn om lag 30 år. Ovenfor fiskesperra var tilsvarende andel bare 2-4 %. - Tilveksten til muslingene i lakseførende del av Ogna og Figga var høyere enn gjennom-snittet i de fleste muslingvassdrag. I Ogna var årlig tilvekst 6-8 mm i 5-10 års alder, mens den i Figga var 4-6 mm. Dette medfører at ti år gamle muslinger i Ogna og Figga var henholdsvis 51 og 42 mm lange.publishedVersio